Dilemma: Gjeldsbetjening eller livsnødvendige tiltak?

Av Henrik M. Hvaal, Daglig leder, SLUG - Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk

Publisert 26.03.2021

Akkurat nå er det mange av verdens land som mangler penger til helt nødvendige tiltak for befolkningen sin. Under koronapandemien har sårbare land med skyhøy statsgjeld mistet inntektene sine over natten, og politikerne må velge mellom å betjene gjeld eller levere livsnødvendige tjenester som helsetilgang. Noe må derfor gjøres med gjelda.

Før koronapandemien var mange av de fattigste landene i verden i store gjeldsproblemer. Tidlig på 2000-tallet fikk mange slettet hele gjelden sin, men i årene etter finanskrisen i 2008/2009 har gjelden bygget seg opp igjen. Feilslått utviklingspolitikk og for dårlige systemer for ansvarlig långivning og låneopptak har latt gjelden løpe løpsk. De siste årene har det blitt større oppmerksomhet om dette problemet, men verdens ledere har ikke klart å komme frem til noen løsninger.

Så kom korona.

For fattige land som er helt avhengig av høye råvarepriser, turisme og pengeoverføringer fra utlandet falt inntektene bort over natten. Samtidig var det behov for å bruke mye mer penger på blant annet livsviktig helsehjelp. I lavinntektsland, for eksempel Tsjad, Mosambik og Zambia som allerede før korona brukte opp mot en tredjedel (!) av de statlige inntektene til å betjene gjeld, er det umulig å få regnestykkene til å gå opp. Samtidig er mangel på leger, sykehusplasser og avansert utstyr mye mer alvorlig i mange utviklingsland enn det vi opplever her i Norge.

Etter at de økonomiske konsekvensene av nedstengningen av samfunnet har begynt å melde seg gjelder dette stadig flere land, også mellominntektsland. Over 100 land har søkt Det internasjonale pengefondet (IMF) om kriselån siden pandemien begynte, og 85 land har mottatt slike lån. Det sier sitt om hvor kritisk situasjonen er globalt.

Holder det med gjeldspauser?

Politikere i de rikeste og mektigste landene i verden er fullstendig klar over hvor alvorlig situasjonen er. Problemet er at man ikke har klart å bli enige om noen effektive måter å forhandle frem løsninger på gjeldskriser.

I starten av pandemien var G20 – de største økonomiene i verden – raskt ute med et tiltak som heter Debt Service Suspension Initiative (DSSI). Land som sliter med betalinger kan søke om utsettelse under DSSI og dermed få litt pusterom. Et av problemene med denne ordningen er at den kun gjelder for de 73 fattigste landene. Et annet problem er at den kun favner bilateral gjeld – lån fra de rike til de fattige landene. I løpet av de siste årene har private långivere blitt de største kreditorene for mange land, og dette er gjerne den dyreste gjelda. G20 oppfordrer private til å delta i DSSI, men de gjør ingenting for å tvinge dem. 

De samme rike og mektige landene er smertelig klar over at DSSI ikke er nok. De har derfor kommet opp med nytt initiativ som heter Common Framework for Debt Treatments beyond the DSSI (CF). Land kan søke CF for å få behandlet gjelda si utover pause, med det oppfordres sterkt til å unngå ren sletting. I dette rammeverket er det også oppfordringer til deltakelse fra private, men det er ingen mekanismer for å sørge for at det skjer.

Private investorer har et grep om fremtiden til mange fattige

Det er et kjempeproblem at mange land skylder dyr gjeld til private kreditorer. For de tre landene som hittil har indikert at de ønsker behandling under CF – Tsjad, Etiopia og Zambia – er over halvparten av de totale betalingene over de neste fire årene til private kreditorer. Disse landene går lange og tøffe forhandlinger i møte.

Blant flere land som sliter med høy gjeld til private er det i tillegg stor skepsis til å be private om utsettelser eller slette. De er redd for at det kan føre til at de mister tilgang til de internasjonale finansmarkedene og at de derfor vil slite med å få inn nye penger senere. Denne frykten har gjort at land har fortsatt å betale ned på gjeld når de egentlig burde hjulpet befolkningen sin. Verdensbanken har anslått at så mange som 100 millioner nye mennesker kan havne i ekstrem fattigdom i kjølvannet av koronakrisen, så det er åpenbart at pressede statsfinanser ikke burde gå til gjeldsbetjening.

FN-sjefen António Guterres sa det slik tidligere i februar: «Ingen land skal tvinges til å velge mellom å levere grunnleggende tjenester og betale gjeld». Han sa at vi trenger et kvantesprang i økonomisk hjelp til utviklingsland, og at det ikke bare handler om veldedighet, men at det faktisk gir mening for en globalisert økonomi. 

Globale løsninger på globale problemer

Gjeldskrisene i utviklingsland er åpenbart et globalt problem. Det trengs internasjonal samhandling på et nivå vi ikke har sett tidligere. De som setter rammene for gjeldsforhandlinger – G20 og IMF – har ikke lykkes med å legge press på de private kreditorene. Disse långiverne må ta innover seg at de har vært en del av problemet – de har lånt ut med høy risiko og ofte lite ansvarlighet – og at de må være med å ta en del av tapet.

For å løse gjeldskrisene og sikre bærekraftig utvikling trengs tre ting:

  1. Slette av gjeld

Verdens ledere må bli enige om en effektiv og rettferdig internasjonal mekanisme for behandling av gjeld – en gjeldshåndteringsmekanisme. Denne mekanismen burde ligge under en upartisk part – som FN – og jobbe for å samle alle kreditorene ved samme forhandlingsbord.

  1. Finansiering som ikke skaper mer gjeld

For land som allerede har altfor mye gjeld er det selvfølgelig ikke en langsiktig løsning å tilby flere lån for å løse kortsiktige problemer. En av forslagene som ligger på bordet er at IMF «trykker opp» mer av den internasjonale valutaen Special Drawing Rights (SDR). SDR tildeles medlemslandene etter størrelsen på deres kvote i IMF, og rike land kan velge å donere sine andeler til fattige land. Dette er en enkel og effektiv løsning som kan bidra til å redde liv og til bærekraftig utvikling. 

  1. Sikre ansvarlighet.

For å unngå at denne krisen følges av en ny – slik vi har sett flere ganger tidligere – trengs mye bedre systemer for ansvarlig långivning og låneopptak globalt. Norge har tidligere vært en sterk forkjemper for opprettelse av globale kjøreregler i FN, og vi trenger at Norge og andre land igjen tar til orde for dette. Mer ansvarlig finansiering vil gi mer bærekraftig utvikling.

Skjermdump: Fight Club (1999)