Aktuelt Kristenprogressivt Tidsskrift
Av Eilif Tanberg
Publisert 01.11.2019
Avtroppende generalsekretær Torkil Hvidsten har gjort alt for Forbundet – inkludert dansing foran væpna israelske vakter. Den 1. november er det slutt, etter seks år som generalsekretær. AKT har snakket med mannen som ble født inn i Forbundet.
Torkil har kun noen dager igjen på Forbundskontoret i U20 da AKT tar kontakt. Han har heldigvis tid til en prat mellom slagene, når han ikke er travelt opptatt med opprydding av ringpermer som kan dateres tilbake til sent 90-tall.
For det tar tid å rydde seg ut når man nærmest har blitt fast inventar. Heldigvis har han bedre estetiske kvaliteter enn andre ting og tang som har grodd seg fast i de historiske Forbundslokalene i Oslo. For eksempel de heslige, gusjegrønne Rochester-sofaene som inntil nylig stod i biblioteket.
Men noen ting har dette stuemøblementet og Torkil til felles. De har begge gode kvaliteter; der den ene er god å sitte i, er den andre en kløpper på Excel og organisasjonsbygging.
Og så har de begge vært her lenge. Som aktivt medlem fra 2005 har Torkil vært ikledd de fleste hatter. Siden 2005 har han vært medlem i Osloforbundets styre, leder av landsstyret, og redaktør i AKT, før han ble generalsekretær september 2013.
Hvorfor ønsket du å bli generalsekretær i Forbundet?
Jeg er jo innmari glad i Forbundet, da. Også tenkte jeg ubeskjedent nok at jeg hadde noe å bidra med. Jeg har vært et organisasjonsmenneske hele livet og hadde en ganske klar visjon av hva jeg ville gjøre for å bygge organisasjonen.
Hvordan har det vært?
Det har vært omfattende. Og så har det vært morsomt, spennende, frustrerende og givende.
Hva er det mest spennende med å være generalsekretær?
Det mest spennende for meg har vært å legge langsiktige planer og se dem utfolde seg over tid. Det har vært stort å bygge denne organisasjonen sammen med gode kolleger og stadig flere forbundere som har lagt ned en kjempeinnsats i denne dugnaden.
Hvilke utfordringer har det vært?
Medlemsregisteret vårt, som er laget for Windows 95, har tidvis vært litt krevende.
Har det vært noen høydepunkter?
De siste seks åra har vært et kontinuerlig gjenreisningsarbeid. Og siden det hele tida har gått litt bedre, med stadig flere medlemmer og lokalforbund, har vel hvert nye semester vært et slags høydepunkt.
Av konkrete ting har forbundshelgene vært klare høydepunkter. Det har vært stor stas å få henge med så mange morsomme og engasjerte forbundere fra hele landet, og å se organisasjonsbyggingen utfolde seg i all sin prakt. Og å reise til Palestina. Dét bør alle forbundere prøve å få med seg i løpet av forbundstida!
Hvordan ser du for deg at Forbundet skal utvikle seg videre?
Jeg håper og tror at det er lagt et godt grunnlag for videre utvikling med seks lokalforbund, tre utvalg, et velfungerende utvekslingsprosjekt med Palestina, solide strukturer og et godt skoleringsopplegg for alle som har verv.
Jeg håper det vi har gjort de siste seks årene både bygges videre på, videreutvikles og forandres. Men akkurat hvordan det skal skje, er heldigvis ikke opp til meg. Jeg har bidratt med mitt, og nå er det andres tur til å bidra med sitt.
Hvilke saker bør en kristenprogressiv organisasjon engasjere seg for, tenker du?
Det er heller ikke opp til meg å mene så mye om. Forbundet er litt på leting etter nye fanesaker nå som «alle» plutselig har blitt enige med oss. Akkurat hva det blir må bli opp til dem som er aktive i Forbundet framover. Men hvis jeg likevel skal etterlate meg et tips, er det at rasisme, islamofobi og rent fram fascisme er på frammarsj over hele verden.
Det er sterke krefter som ønsker å gjøre både kristendommen og folkekirka til en hundefløyte for «hvithet» eller «norskhet». Forbundet har en unik historie og posisjon for å være en kraftig og tydelig motstemme mot denne utviklingen, og for en bred og mangfoldig kirke og kristendom.
Hvilke utfordringer har Forbundet som organisasjon?
Vi er fortsatt små og sårbare, og er avhengige av å holde trykket oppe på rekruttering. Og vi må jobbe med å få medlemmer med litt mer sammensatt bakgrunn enn i dag.
Og hvilke muligheter?
Forbundet har nå en sterk plattform med medlemmer, lokalforbund og strukturer. Dessuten har vi god økonomi, lange tradisjoner, de kuleste folka og den beste teologien. Jeg vil si Forbundet har hvilke muligheter som helst.
Hvorfor ble du med i Forbundet?
Jeg er nærmest født inn i Forbundet. Begge foreldrene mine jobbet i Forbundet da jeg ble født, og jeg var på mitt første forbundstreff på Haugtun som toåring. Så da jeg omsider ble student, var det helt selvfølgelig for meg å oppsøke Forbundet.
Hvordan var den første tida du var med i forbundet?
Den lignet mye på Forbundet i dag – det var tro, tvil, fester, messer, aktivisme, forelskelser, intriger, eksistensielle avgrunner, sutring og latter i skjønn forening. Jeg tror Forbundet alltid har vært komprimert studentliv.
Hva var det som engasjerte forbundere på den tida?
Homokampen var sentral – og så sent som da var vi temmelig ensomme i kampen. Det store slaget sto om hvorvidt lesbiske og homofile kunne være prester. Vi og Åpen Kirkegruppe var fortsatt helt alene om noe så uhørt radikalt som likekjønnede ekteskap. Dét er en side av denne kampen det er lett å glemme nå som «alle» endelig har sett lyset og vårt syn har blitt mainstream.
Ellers hadde vi et veldig bra solidaritetsprosjekt i samarbeid med srilankiske kvinneorganisasjon PWG som organiserte kvinnelige teplantasjearbeidere på Sri Lanka.
Osloforbundet hadde en egen gategruppe som drev aktivisme og politisk arbeid for gatefolket. Det var også et aktivt liturgiarbeid, der gamle gudstjenesteformer ble radbrukket og gjenskapt og tilpasset alle tenkelige temaer.
Og når vi snakker om Osloforbundet – i din tid som medlem skal du visstnok ha arrangert en køntrimesse. Hva var det?
I OKSF på den tida drev vi mye med liturgisk arbeid. Det var mye spennende, men jeg synes mye var litt vel svulstig, poetisk, stort og massivt. Jeg savna jordnærhet.
Tilfeldigvis var jeg låtskriver i køntriband på den tida. En kveld jeg satt på en pub med noen medlemmer fra bandet og klaga over pretensiøse Forbundsliturgier ble jeg utfordra på å gjøre noe med det. Dermed kom ideen om køntrimesse.
I ettertid ser jeg at det kanskje var den mest pretensiøse som noensinne har blir gjort. Det er litt voldsomt å komme drassende på et syvmandsband som synger om død og dommedag på engelsk.
Og så var det mye styr, blant annet teipa vi igjen alle vinduene i storsalen med søppelsekker
Hva er det merkeligste du har vært med på i Forbundet?
Å danse YMCA-dansen foran væpna vakter på et avhørsrom på Ben Gurion flyplass.
Hva sitter du igjen med etter disse årene i Forbundet?
En trygg og levende tro, gode venner, fine minner, senebetennelse, kjæreste og forbedrede Excel-ferdigheter.
Har du noen ekstra gode minner du vil dele?
I min tidlige forbundstid hadde jeg en søvnløs natt i sovepose på sovesal under en påsketur til Larsbu, der jeg fikk en plutselig åpenbaring klokka halv fem som hadde noe å gjøre med Augustin og den menneskelige vilje. Da ble jeg så begeistra at jeg sporenstreks vekka min gode venn Sindre, som da var forbundsprest, og dro ham opp av soveposen sin.
Så sto vi på trammen til Larsbu i undertøyet i snøføyka og røykte pipe og rullings mens jeg la ut i det vide og brede om hvordan mennesket ikke har noen fri vilje, og stakkars Sindre kunne ikke gjøre annet enn å høre på. Sindre er heldigvis en veldig fin og tålmodig fyr.
I dag husker jeg ingenting av verken åpenbaringen eller Augustin, men jeg husker at det var skikkelig trivelig på trammen.
Hva er planene dine framover?
Først skal jeg sove og spille litt Playstation. Så håper jeg noen snart har bruk for en avdanka generalsekretær med senebetennelse og forbedrede Excel-ferdigheter.
Kan det hende du blir å se nå og da i forbundssammenheng framover?
Hvis jeg blir spurt om å være ordstyrer eller innleder eller noe sånt, takker jeg nok ja til det. Men utover dét, er jeg ferdig nå. Det er en tid for alt!
Hva føler du nå?
Det føles enda mer rart enn jeg hadde trodd, det er vemodig. Jeg har jo vært med lenge. Samtidig føles det godt. Jeg tror forbundet er på et bedre sted enn da jeg begynte, så jeg har vel bidratt med noe. Jeg har troa på de som skal drive forbundet videre, både ansatte og medlemmer. Det føles riktig å gi seg nå, det er sunt å slippe til andre tanker og ideer.
Tusen takk, Torkil!
