Rosavasking og dydssignalisering - Hva du må se opp for under Pride

Av Patrick Justad

Publisert 21.06.2021

Mens store deler av verden nå feirer Pride og regnbueflagg er synlig i bygårder, malt i ansikter, på buttons og profilbilder slenger også store, internasjonale selskaper seg igjen på trenden med regnbuefargede logoer, spesielt i sosiale medier. Dette vekker både glede og harme i befolkningen. Men mens det bidrar mye til bevissthet rundt LGBT+ personers pågående kamp har disse kampanjene også en skyggeside.

Rosavasking er et begrep som brukes om særlig selskaper eller land som bruker skeives rettigheter som et verktøy for å bedre sitt bilde utad, spesielt ovenfor det vestlige markedet – tenk hvordan Tel Aviv blir beskrevet som et “homoparadis”. Dette er en del av en større dydssignalisering hvor man utad er svært opptatt av å vise sine dyder, for eksempel ved støtte til alle typer minoriteter. Problemet er at denne signaliseringen ofte forblir utad eller på et så abstrakt nivå at den knapt nok utgjør en reell forskjell, spesielt innad i det enkelte selskapet. Mens homofile er på god vei blir akseptert på de fleste arbeidsplasser i Vesten sliter transpersoner fortsatt med innpass i det ordinære arbeidslivet. Problemene varierer fra enkle grep arbeidsgivere kunne gjort, som for eksempel å kvitte seg med binære toaletter, til mer dyptgående problemer som (u)bevisst transfobi. Ifølge Stonewall UK gjemmer 35% av LGBT+ personer sin legning på arbeidsplassen i frykt for diskriminering.

Allerede i 2015 skrev Google varmt til sine klienter om dollarmulighetene ved LGBT+ markedsføring. Men for at dollarene skal renne inn må man selvsagt treffe det rette markedet – man tjener ikke penger på å markedsføre bil til folk som ikke har lappen. Dette ble svært tydelig for verden da videospillselskapet Bethesda skiftet til regnbuefarger på alle sine lokale Twitter-profiler, utenom i Russland og i Midtøsten. Dette er selvsagt en utfordring for verdensomspennende selskaper, å vise støtte til LGBT+ vil i enkelte land føre til boikott, dårlig rykte og tap av inntekter. Men dette er også roten av problemet – hvis denne type støtte kun baserer seg på å tjene penger er den ikke reell, da er det dydssignalisering og rosavasking som brukes for å markedsføre et produkt basert på følelser.

En undersøkelse av reaksjonene på Premier League-klubbenes regnbueprofilbilder viste nettopp dette – folk fra enkelte land, men også vestlige, blir provosert og i noen tilfeller bytter klubb. Samtidig er det folk i land med veldig begrenset frihet for LGBT+ personer som setter veldig pris på denne type støtte. Selv i mangel av profesjonelle mannlige åpent homofile utøvere kan klubbenes støtte utgjøre en forskjell, men reaksjonene i kommentarfeltene er fortsatt overveiende negative – noe som bidrar i å hindre profesjonelle fra å stå fram. 

Et eksempel på en organisasjon som nettopp ikke har drevet med slik dydssignalisering er Den norske kirke. Kirken har, tross kanskje de største utfordringene men innpass av LGBT+ personer, klart å innføre både likekjønnet liturgi og rom for to ulike syn på likekjønnet ekteskap. Det siste er grunnleggende viktig i Den norske kirke, da retten til å selv tolke Bibelen er et grunnleggende protestantisk prinsipp. Kirken har gjort grunnleggende endringer i en stor organisasjon som har vært dyptgående og krevd mye fra alle involverte. Endringene har vært gjenstand for stor debatt og både innmeldelser og utmeldelser fra organisasjonen, og en ny og spennende form for teologi. Noe som ikke er diskuterbart vil uansett være å alltid behandle andre slik du vil at de skal behandle deg. Kirkens deltagelse i Pride har vært tema i debatter i det siste, hvor enkelte føler seg ekskludert som følge av deltagelse i en inkluderende feiring. Tidligere leder av Oslo-Forbundet Andreas Alexander Nordvang-Sandvold Fosby sa det godt når han svarte på Facebook.

«Kjære Therese Egebakken, jeg synes det er leit du kjenner på et ubehag over at kirka er til stede på Pride. 

Beklager at mitt liv er ubehagelig for deg! Skal jeg fortelle deg hva jeg opplever som ubehagelig? Jeg synes det er ubehagelig å komme hjem etter en lang dag på jobb, med sorgsamtaler med mennesker som har mistet sine nærmeste og en gjennomført gravferd, for å bli møtt med ditt blide ansikt og tittelen «Kirkerådsmedlem: – Det er ubehagelig at kirka skal delta i pride» på NRK.no. 

Helst ville jeg tatt et pust i bakken før jeg dykket ned i bibelen for å begynne på søndagens preike. Og når natten senket seg over en litt sliten prestekropp, ville jeg bedt min aftenbønn før jeg la meg for å få ny energi til dagen som skulle komme, med dåpssamtale og vigselsøvelser.  Men i stedefor det lille pustet i bakken, ble det ett slag i magen. Men, det er jo ikke noe nytt. Som en såkalt «praktiserende» homofil prest i Den norske kirke, er jeg nokså vant til at mitt liv og hvem jeg er glad i blir heftig debattert og omtalt. Så hva var annerledes denne gangen? 

Som alle mennesker, så når man et punkt hvor man rett og slett blir litt dritlei. 

Som prest i den norske kirke står jeg på hver eneste dag for å arbeide for Guds kirke her på jord. Jeg får forkynne at Guds rike er for alle, jeg får møte mennesker i sorg og glede, og er så privilegert at jeg kan fortelle om Jesus Kristus til alle slags mennesker. Jeg har fått velsignet mennesker som ligger for døden, møtt mennesker i dyp krise, og fått møtt masse flott ungdom som kommer med sine spørsmål og refleksjoner rundt tro, og ikke minst, om kirken kan romme deres liv. Dette er min hverdag. Og jeg takker Gud hver eneste dag for den tjenesten jeg har blitt kalt til. 

Men ofte i denne hverdagen blir min energi og oppmerksomhet dratt mot noe annet, nemlig diskusjonen om min seksuelle legning og om det er «innafor» at jeg kan gifte meg med den jeg er glad i eller ikke. 

Så hvorfor ble jeg så dritlei akkurat denne gangen? Jo fordi du kjære Therese Egebakken, som medlem av Kirkerådet og den norske kirkes arbeidsgiverutvalg representerer nettopp det… min arbeidsgiver. For meg er det ubehagelig at du som representant for min arbeidsgiver tilsynelatende vil legge bånd på at andre kan vise sin støtte til hvem jeg er og det faktum at den jeg er glad i er en mann. For meg oppleves det som et tydelig signal om at fra din side, så er ikke jeg ønsket i kirken.

Igjen, beklager at du opplever det som ubehagelig at kirka deltar på Pride, for meg er det en livslinje som vitner om at hele mitt liv også er ønsket i Den norske kirke, ikke kun min tjeneste. 

Takk til Åpen folkekirke, kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum og leder i Oslo bispedømmeråd Gard Realf Sandaker-Nielsen for deres tydelighet om at hele mitt liv også er ønsket i Den norske kirke.«