Du må ikke tåle så inderlig vel det hatet som ikke rammer deg selv

Vi sto med roser i hendene og lovet oss selv at aldri igjen. Aldri igjen skulle hatet få råde.

Men noen fortsatte å hate.

Vi lovet oss selv å stå opp mot urett.

Men det er slitsomt å stå i lengden.

– Det må da være noen som kan ta min plass?

Vi tenkte at når trollene kom frem i lyset, så ville de sprekke.

Men i stedet fikk de øye på hverandre.

Så tenkte vi at kanskje det beste er å ignorere dem.

Men det hjalp det ikke det heller.

Snarere tvert imot.

De skjuler seg bak ytringsfrihet og de kaller det for religionskritikk.

Men som regel er det dårlig tilslørt rasisme.

De sier at det bare er er retorikk, at det bare er ord.

Men ordene våre er aldri bare ord – uansett hvor mye noen prøver å fortelle oss det.

Hva hjelper det egentlig at majoriteten er anstendig, om den forholder seg taus?

Det å ignorere noe kan lett forveksles med likegyldighet. Og likegyldighet er hatets beste venn.

Å ikke handle er også en handling.

Nettopp derfor trengs det at vi tar avstand fra hat og terror, selv om det egentlig sier seg selv.

Hat må adresseres. Ikke bare etter at skaden er skjedd.

Vi som tror på at kjærigheten er sterkere enn døden, må vise det, både i ord og handlinger – igjen og igjen.

Vi må ikke la likegyldigheten vinne.