Aktuelt Kristenprogressivt Tidsskrift
Publisert 27.04.2020
Marthe Holm Simonsen er teologistudent ved UiO, og medlem av Forbundet. Hun forteller AKT om hvordan menighetsarbeid gir mening og tilhørighet i et samfunn som for tiden er stengt ned.
Hvordan er det å jobbe i kirka om dagen? Hvilke utfordringer er det, og hvilke lyspunkter?
Jeg har hatt stiftspraksis i Trysil menighet i det siste, og har fått en god del mindre å gjøre enn jeg vanligvis ville hatt. Alle gudstjenester er avlyst, og konfirmasjoner er blitt utsatt til høsten. Alle på kirkekontoret jobber hjemmefra, og møter foregår på telefon eller på videochat. Jeg savner å møte kollegaer daglig, og det er derfor veldig hyggelig de få gangene vi møtes.
Det er jo annerledes å sitte ved skrivebordet og snakke til et kamera, enn å stå på en prekestol og se ansiktene på de man snakker til.
De eneste kirkelige handlingene som fortsatt foregår noenlunde som vanlig er gravferder, og da er det begrensninger i hvor mange som kan delta, og mye hygienetiltak av smittevernhensyn.
Kontakten med de pårørende blir litt annerledes. Det går fint å ha sorgsamtalen i forkant på telefon, men det føles rart å ikke kunne håndhilse på dem når vi møtes, og før og etter gravferden.
Det er inspirerende å se hvordan folk likevel viser medfølelse og omsorg med hverandre: Varme blikk, hånden på hjertet, små bukk, medfølende ord.
I de gravferdene jeg har hatt i denne perioden, har det oppstått en ny skikk: Alle de deltagende har lagt roser på kista. Vanligvis pleier bare den nærmeste familien å gjøre det. Jeg opplever det som at rosene blir en ekstra viktig måte for folk å vise respekt og kjærlighet til den avdøde, og kanskje også en rituell erstatning for kondolansene og klemmene de gjerne ville gitt til de pårørende.
Hva er kirkas viktigste oppgaver, tror du, når situasjonen er som den er?
Mange prester bruker mye tid på å ringe rundt til folk i menigheten, særlig til dem som de vet er engstelige eller alene. De deler kontaktinformasjon på sosiale medier og for eksempel på plakater utenfor kirka si, og oppfordrer folk til å ringe dem hvis de vil ha en samtale med en prest. I Oslo har jeg også sett at Paulus kirke inviterer til spaserturer med prester og diakoner, selvsagt på trygg avstand.
Det mest synlige er kanskje alle nettandaktene som folk holder. Jeg er imponert over hvor kreative de lokale kirkene er, og hvor ivrig de tester ut nye digitale møtepunkter: Gudstjenester streames direkte eller spilles inn, mange prester deler små andakter spilt inn i hjemmet, og jeg hører at noen også tester ut samtalegrupper på videochat. På forskjellige måter viser vi at kirka fortsatt er tilstede og tilgjengelig, selv om vi ikke kan møtes fysisk.
Du la nylig ut en video av at du holder en andakt på Facebook – en virtuell andakt. Hvordan opplevde du det? Hva har reaksjonene vært?
Det var fint å prøve noe helt nytt! Det er jo annerledes å sitte ved skrivebordet og snakke til et kamera, enn å stå på en prekestol og se ansiktene på de man snakker til. Men det føltes veldig fint å kunne nå ut til menigheten i Trysil, som jeg nesten ikke hadde møtt. Mest respons fikk jeg nok fra mine egne Facebook-venner. Jeg var veldig glad for å høre at flere syntes det var trøstende ord som nådde inn til dem der de var.
Det er inspirerende å se hvordan folk likevel viser medfølelse og omsorg med hverandre: Varme blikk, hånden på hjertet, små bukk, medfølende ord.
I etterkant har jeg også samarbeidet med organisten her, Solveig, og et par lokale ildsjeler. Vi har nettopp spilt inn en liten gudstjeneste med salmer og nattverd, og jeg er veldig spent på å se resultatet. Jeg er kjempeglad for å kunne gjøre en jobb som prest den korte tida jeg har vært her i praksis, selv om arbeidsoppgavene har vært ganske annerledes. Det har vært veldig lærerikt å skape sine egne arbeidsoppgaver, og jeg er veldig glad for at initiativene mine har blitt møtt med entusiasme og pågangsmot.
