Aktuelt Kristenprogressivt Tidsskrift
Av Marte Solbakken Leberg
Publisert 03.10.2019
Hva er dialog? Hvorfor trenger vi religionsdialog? Denne teksten er hentet fra AKT-arkivet, til glede for nye lesere!
En av de tingene som har inspirert meg mest i min kristne tro og som jeg mener er et viktig bidrag inn i samfunnet og verden vi lever i er religionsdialog. Jeg ønsker derfor å dele noen av mine erfaringer fra møter med mennesker av en annen tro enn meg selv og hvorfor de har vært viktige for meg.
Jeg har deltatt i ulike dialogsammenhenger, deriblant ”Dialogtreff for unge kristne, muslimer og jøder”, som er et åpent nettverk for unge jøder, muslimer og kristne som møtes til dialog over ulike temaer. Temaer vi har tatt opp er hvordan det er å være religiøs i dagens samfunn, bønn, våre hellige tekster og hvordan vi tolker dem, fri vilje med mer. Vi har også besøkt hverandres gudshus og overvært hverandre religiøse seremonier.
Ulike religioner og livssyn har liknende syn på hvordan vi skal møte hverandre.
Jeg har også deltatt i ”Kvinnegruppa for dialog”, gruppen er arrangert av Høybråten, Fossum og Stovner menighet samt Internasjonal kvinnekafé på Haugenstua, gruppa består av kvinner som identifiserer seg som kristne og muslimer. Her snakker vi om vår religiøse og kulturelle bakgrunn fra et kvinneperspektiv.
Dialog kan defineres på ulike måter. Kirkelig Dialogsenter, som drives av misjonsorganisasjonen Areopagos og Den norske kirke (Mellomkirkelige Råd) jobber med dialog og har kontakt med andre trossamfunn på vegne av kristne. De definerer dialog slik: Dialog er et møte ansikt til ansikt mellom likeverdige parter uten skjulte hensikter. Jeg går inn i en dialog, ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandring som kan skje gjennom et møte
Definisjonen sier at dialog er «et møte ansikt til ansikt», denne formuleringen er kjent fra filosofen Levinas og hans etiske krav om at den andres ansikt stiller en til ansvar. Hva betyr dette? At vi må møte mennesker i visshet om at den andres ansikt er sårbart og en viktig del av deres identitet? Jeg synes Levinas etiske krav minner og passer godt sammen med Jesu oppfordring fra Bergprekenen som vi finner i Matt 7,12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.»
Lignende sitater finnes også i andre religioner og tradisjoner. I Islam finner vi et liknende oppfordring fra Profeten Muhammad: «Ingen av dere er (sant) troende før dine ønsker for din bror er det du ønsker for deg selv.» (hentet fra Hadith al-Bukhari). Eller i Arnulf Øverlands (dikter og en av stifterne av Human Etisk Forbund) kjente dikt «Du må ikke sove»: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»
Jeg går inn i en dialog, ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandring som kan skje gjennom et møte
Vi ser altså at ulike religioner og livssyn har liknende syn på hvordan vi skal møte hverandre. På bakgrunn av dette har vi en felles plattform i møte med hverandre; vi skal behandle hverandre med respekt og ta på alvor den andres sårbarhet, integritet og identitet.
Videre legger definisjonen vekt på at vi skal møte hverandre som likeverdige parter uten skjulte hensikter og at man går inn i dialogen uten å ønske å forandre noen, men åpen for selv å bli forandret. Dialogen er et mål i seg – dialogen kan være transformerende. Definisjonen legger også vekt på den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte mellom ulike mennesker, og påpeker at dialogen ikke er en arena for å overbevise den andre om sitt eget ståsted. Dette aspektet ved dialog er utfordrende, troende mennesker ønsker å fortelle andre om det de mener er sannheten.
Misjon og å arbeide for Guds rike er sentralt i kristendommen. Men hvordan jobber man for Guds rike? Og hva er forholdet mellom dialog og misjon? Kan å arbeide for Guds rike handle om å samarbeide og lytte til andre? Samtidig er dialog noe mer, den handler et gjensidig forhold partene i mellom og en forventning om å selv bli berørt og beriket i møte med en annen tankegang.
Selv har jeg erfart at jeg kan kjenne meg igjen i andre religioner og andre religiøse mennesker. Jeg har i samtaler med mennesker av en annen tro enn meg selv oppdaget at vi deler både gode og mindre gode opplevelser av å bli møtt som religiøs i dagens samfunn. Jeg synes det er rystende å lese i avisen eller høre om mennesker som får slengt kommentarer etter seg eller blir diskriminert for sin tro, selv om jeg sjeldent får kommentarer slengt etter meg på gata fordi jeg er kristen. Og selv om det ikke alltid er lett å se på meg at jeg er religiøs, fordi jeg har et typisk norsk navn og ikke bærer religiøse plagg eller prangende symboler.
Samtidig kjenner jeg meg igjen. Jeg kjenner meg igjen i noen av følelsene andre religiøse mennesker beskriver, jeg kan oppleve at andre har sterke meninger, av og til kritiske meninger, om min tro, det å være religiøs og kirken. Jeg har også opplevd smerten i manglende forståelse.
Jeg kan la meg inspirere av andre religiøse mennesker. Gjennom dialog med mennesker som praktiserer bønn til faste tider flere ganger daglig eller i dialog med mennesker som hver uke møtes for å tilbe sine guder og ha måltidsfellesskap på tvers av generasjoner etterpå blir jeg inspirert. Selv om ikke bønnetider er en del av min kristne praksis, kan jeg la meg inspirere til å utforske dette – kanskje kan dette bli en del av min tro og praksis? Kanskje kan jeg og kirken være enda flinkere enn idag til å invitere til fellesskap gjerne over et måltid for å bli bedre kjent med hverandre på tvers av alder og andre sosiale grupperinger?
Jeg har erfart at jeg har blitt forandret i møte med andre mennesker. Jeg har erfart at det har skjedd noe med meg i møter med mennesker der jeg får være meg og de for være seg selv. Når jeg har blitt utfordret på mine ståsteder har jeg blitt tryggere på meg selv og min tro. Når jeg møter mennesker som er stolt over å være religiøs, kan jeg lettere bli tryggere på meg selv om min tro. Og når jeg ser andre religiøse finne glede og trøst i sin religiøse praksis, kan jeg inspireres til å utforske kristen praksis i mitt liv. Jeg har altså kjent meg igjen og blitt provosert og latt meg berøre av det! Det har inspirert meg i mitt syn på verden og i min kristne tro. Det kan anbefales!
Så hvordan kan vi i Forbundet jobbe med dialog? Jeg vil anbefale hver enkelt Forbunder til å være nysgjerrige overfor andre, og la seg berøre og forandre av andre som tenker annerledes. Sammen kan vi, ved å ha latt oss berøre og latt oss bli kjent med mennesker av en annen tro, være med å bekjempe fordommer mot mennesker av ulik religiøs og kulturell opprinnelse. Jeg vil oppfordre lokalforbund til å søke kontakt og samarbeid med andre tros- og livssynsorganisasjoner – på den måten kan vi bidra til økt forståelse mellom mennesker.
