Det teite håpet

Av forbundet

Publisert 01.04.2021

Denne artikkelen ble originalt publisert på kristenogprogressiv.no i 2013, men er fortsatt høyst relevant i dag.

Guds fred!

Milliarder av mennesker tilhørende den vestlige delen av Kirka har en eller annen form for bevissthet rundt at det nå er påske. Kronjuvelen blant disse dagene er teologisk sett selvsagt påskedag. At noen oppstår fra døden er så skandaløst og selvmotsigende at ingen burde kaste bort tid på å i det hele tatt diskutere fenomenet. Det skjer bare ikke. Så hvorfor feire det? Hvor teit går det an å bli?

Påskedag er en gedigen hån mot alle som står samlet rundt graver verden over for å ta avskjed. Den døde er virkelig død. Virkelig steindød. Opplevelsen av å befinne seg i det samme rommet som en som er død er eiendommelig. Det er slutt nå. Uansett hvor “fin” den døde ser ut, hvor “naturlig” og “gjenkjennelig” den døde er i kista – så forteller alle sansene våre at dette går det ikke an å overstige. Noen av de som ligger i gravene rundt om i verden levde i 90 år. Noen levde i 90 sekunder. Like skjellsettende uansett. I møte med den døde blir våre egne livskrefter truet helt til det fundamentale.

For du skal selv dø en dag. Du skal det. Og du vet det.

Langfredagens untergang-fortelling står i kontrast til fortellingen om Jesu oppstandelse. Etter å ha blitt maltraktert på det grusomste, dør Gud på torturinstrumentet. På påskedag er grava tom, og han viser seg igjen for sine nærmeste. Alt dette fortalt gjennom Bibelens provoserende platte språk, knapt uten noe følelsesmessig innhold. Årets påskeevangelium ender med at disiplene rett og slett går hjem, uten noe mer snikksnakk. Dette skal altså være Kirkas sterkeste fortelling, det ufattelige er kokt ned til et nesten avemosjonalisert språk. Prelater verden over har noen utfordringer, for å si det mildt. Det er mye lettere å forkynne på langfredag. Da er alt mørkt; den monotone lange langfredagsteksten (derav navnet…?) og prestens mulighet til å plaffe ned alt som heter håp. Niks evangelium denne dagen. Å assosiere seg med verdens mørke i langfredagsnatta er enklere enn å virkelig tro på oppstandelseskreftene på påskedag. Døden er kanskje et tabu i dagens samfunn – men selv dagens dessertgenerasjon skjønner at ingenting varer for evig.

For alle skal dø en dag. Vi skal det. Og vi vet det.

Det er fascinerende paradoksalt at i et samfunn som vårt norske, som sikrer oss trygge omgivelser uten krig og destruksjon, så forkaster vi påskedagstroen som helt grunnleggende. Svært få mennesker som du kommer til å møte er opptatte av at døden ikke er evig. Også vi i kjølig distanse til verdens virkelig iboende faenskap adopterer tanken om “naturlig død”. “Det va godt at ho fekk kvile no”, hører alle prester i sorgsamtaler landet rundt. Det er greit å dø. Døden er god, bare han ikke skaper seg for mye. Hvis Kirka virkelig skal være motkulturell så må det være på dette punktet: Det er ikke greit å dø!

Påskedagen er ikke til for at Jesus døde for dine synder. Det gjorde han nemlig ikke. Jesus var ikke en morallærer som tok konsekvensen til det ytterste for hva han hadde sagt og gjort, og gikk lydig på korset. Det er ikke Gud som påfører Jesus straff for menneskehetens samlede syndekatalog. Det er menneskeheten som dømmer Gud til døden – det ytterste våpenet vi har.

Men vi kunne ikke fange Gud med døden. Det er Gud som fanger oss med livet. Valget er egentlig ganske lett: Vil vi tilhøre Langfredagskirka eller Påskedagskirka? Tror vi på den tomme grava på påskedag, tror vi også på den tomme grava i vårt eget liv. Da først gir det mening å forkynne at kjærligheten er sterkere enn døden. Det er håpet. Kristendom er ikke menneskers vei til Gud – det er Guds vei til mennesket.

Kirka forkynner det sprøeste, egentlig det anstøtelige: Det er ikke slutt! Vi spikrer kors og graver graver – men forkynner like fullt: Det er ikke slutt! Oppstandelse er skandaløst, for det skjer ikke – selv om vi så gjerne skulle ha sett det, selv i de situasjonene døden var blodig urettferdig. Og nå, i dag, på kirkas aller største festdag forkynner vi det aller teiteste, det aller dummeste, det aller mest utenkelige: Kjærligheten er sterkere enn døden!

Dette forkynner vi i en verden som av og til er så full av elendighet at det høres ut som en vits. Men det er så deilig å være så teit at en kan tru på dette; så deilig å tro at det finnes noe mer, livet er alltid mer. Vi trenger oppstandelse. Vi trenger håpet, det teite håpet, det som holder oss oppe når alt annet har sviktet.

For du skal selv oppstå en dag. Du skal det. Og du vet det.

Til helvete med døden!

Og ha ei riktig god påske.