- Jeg tror på Gud og er ikke redd

Av Eilif Tanberg

Publisert 01.11.2019

Han ble forbanna. Så startet teolog og tidligere professor Halvor Moxnes en 45 år lang kamp for homofiles rettigheter i kirka. I 2015 kunne han endelig slippe tårene løs da kirkemøtet vedtok retten til likekjønnet vigsel i kirka. Nå forteller forbunderen Moxnes forteller om livet, troen og hvorfor han sammenliknet Hege Storhaug med den spanske inkvisisjonen. 

Du har brukt mye tid på å kjempe for homofiles rettigheter i kirka og samfunnet. Hvordan har det vært? 

Først og fremst har jeg opplevd det som å være med i et sterkt fellesskap: i Åpen Kirkegruppe (et kristent fellesskap for lesbiske og homofile, red. anm.), med andre homo-aktivister, som mine venner, og særlig med et langt vennskap med Kim Friele og Wenche Lowzow.

Dette fellesskapet gav oppmuntring til å fortsette i alle de årene det så ganske håpløst ut. Og så gikk det bra til sist – og det tror jeg var fordi LHBT-folk i Norge alltid har vært en del av samfunnet og familiefellesskap, og ikke levd i ghettoer. Dermed ble det umulig å holde å holde oss utenfor, også i kirka.

Det viktigste som menneske og teolog er å være nysgjerrig.

Hvorfor bestemte du deg for å engasjere deg for homofiles rettigheter?

Det var jo selvfølgelig fordi jeg er homse selv, slik at kampen var jo også en kamp for meg selv! Samtidig skjønte jeg jo at som teolog og professor hadde jeg fordeler – kirka kunne ikke straffe meg, jeg var teologisk ekspert. Det var nyttig i homokampen i kirka.

En opplevelse fra den første felles helgen for Åpen Kirkegruppe og Forbundet på Forbundssenteret Haugtun, antakelig i 1977, var viktig for meg. Etter en fin helg hadde vi oppsummering, og en av deltakerne fra Åpen Kirkegruppe takket for at de hadde opplevd å bli behandlet som alle andre. Da ble jeg for det første forferdelig lei meg, og så forbanna: Skulle noen behøve å takke for å bli behandlet som “alle andre”? Da sverget jeg på at jeg skulle slåss for at det skulle bli en selvfølge!

Moxnes på Oslo Pride i 2017. Bilde: Cathrine Eide/TV2. Hentet med tillatelse

Hva husker du best fra den første tida i Åpen Kirkegruppe? Hvordan var det å være med i starten?  

Det var det sterke fellesskapet i gudstjenestene. For eksempel var salmesangen så sterk fordi det var nødvendig å ha et trygt rom der vi kunne synge ut troen. Jeg husker særlig en liten ting. I homohuset på St. Olavs Plass, der vi hadde messene, måtte vi sette opp utstyr til kapellet til hver messe. Jeg husker særlig et speil som hadde en påskrift: “Skapt i Guds bilde,” slik at hver gang noen så seg selv i speilet ble de minnet om sitt menneskeverd – som mange opplevde at kirka tok fra dem.

Denne høsten fylte du 75 år (gratulerer!), og du er et av Forbundets eldste aktive medlemmer, blant annet med deltakelse på Forbundshelga. Husker du ditt første møte med Forbundet?

Det var da jeg gikk på gymnaset på Gjøvik. På den tiden var det gymnasiastforbund i Oslo og Bergen og Sigurd Osberg (nå biskop emeritus, red. anm.) var gymnasiastsekretær. Forbundets venner hadde samlet inn penger til en Folkevogn-boble, og dermed kunne han reise rundt på skolebesøk der det ikke var forbund. Han kom til Gjøvik, fortalte om Forbundet og inviterte til påskeleir på Geilo. Det ble jeg med på – og dermed ble Forbundet min plass alltid etterpå! 

Moxnes på Forbundshelga 2019. Foto: Aurora Marie Nome

Hvilke saker var viktige de årene du var med som student?

Dette var jo tiden med politisk radikalisering for veldig mange studenter, også i Forbundet. Så politikk, særlig Vietnam-krigen, og etterhvert latinamerikanske frigjøringsbevegelser var viktige. Det var en veldig nær sammenheng mellom Forbundet og Forum for kristne sosialister, så det var nok ikke lett for dem som ikke var sosialister. 

Men til forskjell fra forbund i andre land, beholdt forbundet i Norge en sterk kristen tilknytning, med vekt på gudstjenester, liturgi og bibelstudier. I den perioden jeg var leder for Landsstyret, på slutten av 1970-tallet, ble Palestina-solidaritet viktig, slik det har vært hele tiden etterpå. 

Hvilke saker bør Forbundet ha et spesielt fokus på i tida framover, synes du?

De to sakene som har preget Forbundet faktisk parallelt i 40 år, har vært kampen for LHBT-rettigheter og rettferdighet for Palestina. Den første er nå langt på vei sikret, men det siste er fortsatt viktig å holde fast i! Ellers har jeg stor tillit til at nye generasjoner av Forbundsfolk vil se hva som er viktig, og hvor Forbundet trengs. 

Forbundet har begynt å bruke begrepet “kristenprogressiv” for å beskrive seg selv. Hva tenker du om det? 

“Progressiv” er jo et positivt uttrykk for demokrati, velferdspolitikk, rettferdighet. Samtidig liker jeg ikke at det kan forbindes med fremskrittstro og virke litt liberalistisk. For eksempel da Vårt Land skrev om opprettelsen av tankesmia Kristen og Progressiv, omtalte de det som et initiativ fra “liberale kristne.” Det tror jeg var helt feil om dem som drev den, og det kunne kanskje vært unngått hvis de hadde brukt uttrykket “kristenradikal,” som jeg synes er tydeligere, og ikke kan blandes med en politisk ideologi.

Kristian Schjeldrup var biskop i Hamar bispedømme, og ordinerte Norges første kvinnelige prest i 1961. Du har selv møtt “mannen som ville åpne kirken.” Kan du fortelle om ditt møte med ham? 

Jeg møtte ham som gymnasiast på Hamar på 1960-tallet og ble grepet av hans forkynnelse og mot. Han var i beste forstand en fri tenker og har dermed alltid inspirert meg i mitt arbeid som teolog. Samtidig var han grepet av Jesus. I mange av hans prekener tok han opp hvor umulig det var å tro på Gud i en verden full av ondskap og krig. Og han sluttet ofte med å sitere en salmestrofe, som handlet om hvordan det tross alt var mulig å fortsette å tro: ”nei for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.” Denne Jesus-troen som et håp mot ondskapen er nok det sterkeste også i min tro.

Du tok teologisk embetseksamen i 1971. Etter å ha studert og jobbet med dette faget i så mange år, hva er det viktigste du sitter igjen med? 

At det viktigste som menneske og teolog er å være nysgjerrig! Hvis du ikke spør om noe, lærer du heller ingenting!

Hvorfor trenger vi teologi?

Fordi vi alltid må studere de radikale røttene til kristendommen, og for å tenke kritisk om hva det er å være kristen og kirke i verden i dag. Samtidig har teologi en positiv funksjon også; å være en stemme for menneskesyn, politikk og samfunnsordninger som bygger på verdiene i en tro på Gud og Jesus.

En av deltakerne fra Åpen Kirkegruppe takket for at de hadde opplevd å bli behandlet som alle andre. Da ble jeg for det første forferdelig lei meg, og så forbanna: Skulle noen behøve å takke for å bli behandlet som “alle andre”?

Som forsker og forfatter har du blant annet sett på hvordan mennesker gjennom historien har oppfattet Jesus. For eksempel ble Jesus rundt århundreskiftet i 1900 ofte tillagt maskuline egenskaper. Hvorfor det? 

Det var som en reaksjon på at kirke og kristendommen ble oppfattet som kvinnedominert, samtidig som tidlige feminister begynte å anklage kirker for å undertrykke kvinner, både teologisk og praktisk. Som forsvar så vi to former for maskulinisering av Jesus: den ene var direkte, tradisjonell maskulin: Jesus var ikke svak, men sterk! Den andre tok opp i seg noe av kritikken fra feministene, og fremstilte Jesus som en mann som kombinerte egenskaper som tradisjonelt ble oppfattet som maskuline og feminine. Det var tydelig at Jesus ble brukt som et ideal for menn som strevet med å finne en identitet. 

Hvordan oppfattes Jesus i dag? 

Veldig forskjellig, tror jeg. Det er ikke ett tydelig bilde som engasjerer mange, slik det var for eksempel med Jesus-vekkelsen på 1970-tallet. Det er mulig at det hos mange i Norge er en slags sjenanse for å snakke om Jesus, som Dag Solstad skriver om. 

Hva kaller Jesus oss til engasjement for i 2019? 

Bildet av Jesus som engasjerte seg for syke, fattige, de utstøtte går aldri ut på dato – fordi verden forandrer seg ikke. Idag er det særlig flyktninger, forfulgte og fordrevne som Jesus ville ha samlet rundt seg. Jesus er fortsatt helt nødvendig som motstemme mot makten, urettferdigheten og grådigheten! Og her er tanken på at vi er Jesu kropp, hans bein og armer, helt avgjørende.

Halvor Moxnes dramatiserer Forbundets historie under forbundshelga 2019. Foto: Aurora Marie Nome

Hva er grunnen til at du har viet så mye tid til Det nye testamentet, og blant annet skrevet bok om det?

Det er jo en utrolig bok: 27 skrifter som alle ble inspirert av Jesus i to-tre generasjoner etter han levde. Den gir et utrolig levende bilder av hvordan Jesus preget dem. Samtidig gir skriftene et glimt av fremveksten av den nye religionen, kristendommen, som skulle prege hele Europas og mye av verdens historie. Hvis ikke det er spennende, vet ikke jeg!

Hvilken rolle har kirka hatt i livet ditt?

Det har vekslet, mens homokampen i kirka sto på som verst, holdt jeg på å melde meg ut. Nå opplever jeg at kirken er på rett side for å forkynne evangeliet til alle som trenger det, så kirka er blitt mye viktigere. Men det er ikke kirka som institusjon, men budskapet som er viktigst.

Hvilken rolle bør kirka spille i samfunnet, mener du?

Kirka skal forkynne Guds rike for alle slags folk, slik at forkynnelsen kan være en beskyttelse og protest mot all politikk, ideologi og makt som bryter ned og ødelegger menneskers liv og menneskeverd.

I et debattinnlegg i Aftenposten i 2016 sammenlikner du Hege Storhaugs krav til muslimer med den spanske inkvisisjonen på 1500-tallet og Anders Behring Breiviks manifest. Hva var bakgrunnen for utspillet? 

Hege Storhaug ville blant annet stryke i Koranen ord som oppfordret til hat, og bare tillate den reviderte utgaven å bli brukt i Norge. I tillegg ville hun stenge fundamentalistiske moskeer og nekte opprettelsen av flere. Dette mente jeg var å nærme seg et totalitært samfunn – akkurat motsetningen til et demokratisk, åpent samfunn som vi har sett som det viktigste kjennetegn på samfunnet vårt.

Hva tenker du om henne nå?

Jeg har ikke sett at hun har forandret standpunktene sine.

Foto: Alexander Tufte Wetherilt

Hvilken stemme bør kristne ha i den stadig mer opphetede debatten rundt islam?

Gjensidig respekt og støtte til religionsfrihet er forutsetningen for at en kan ta opp problemer. Kristne samfunn i Norge har oppnådd et godt forhold til muslimske samfunn gjennom Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn. Der har de også tatt opp problematiske spørsmål som for eksempel dødsstraff for homoseksualitet. Etter terrorangrepet mot en moske i Bærum var det viktig at kristne samfunn støttet retten til at alle skal ha trygghet i sin gudsdyrkelse.

Noen politikere og debattanter bruker argumenter om kristne verdier når de angriper islam. Har de et poeng? 

Nei – ikke hvis kritikken brukes til å mistenkeliggjøre alle muslimer, og vil lage et bilde av Norge som et kristent land der det ikke bør være plass til muslimer. Samtidig må det selvsagt være plass til religionskritikk – både av islam og kristendommen.

I en preken i Trondheim Metodistkirke snakker du om hvordan “mangfoldet må kjempes fram”. Hvorfor trenger vi mangfold? 

Fordi vi er mangfoldige! Verden er mangfoldig – og det er retten til å være nettopp det som må kjempes fram, fordi det er mange med makt som ikke ønsker mangfold. Vi kjenner alle til normer som vil presse folk inn i en form, for eksempel heteronormativitet. Et annet viktig felt er er etnisk og religiøst mangfold – det er det som er sannheten i samfunnet vårt, men det er mange som ikke ønsker at det skal vises.

Har du et forbilde? 

Ikke noen person, men noen egenskaper. Da jeg ble utnevnt til professor, spurte Vårt Land om jeg hadde et motto. Jeg fant på ett: “Jeg tror på Gud og er ikke redd.” Det er ikke et konkret forbilde, men noe jeg har prøvd å strekke meg etter: å være litt mindre redd for å utfordre autoriteter, å snakke ut mot urettferdighet, og samtidig gi mot til dem som trenger det.

Er du i familie med Bjørnar Moxnes, Rødts partileder? 

Svært langt ute, kanskje firmenning til hans far. Så det er ikke på grunn av slektskap at jeg støtter en del av hans gode initiativ på Stortinget, selv om jeg ikke stemmer på Rødt.

Har du planer om å trappe ned på arbeidet ditt?

Jeg planlegger det ikke, men jeg håper at jeg kan klare å akseptere at ikke noe varer evig!