Aktuelt Kristenprogressivt Tidsskrift
Av Aurora Marie Nome
Publisert 07.05.2021
I dag er det 60 år siden Norges aller første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, ble innsatt i Berg
og Torsken menighet i Senja. Vi tok en prat med teologiprofessor ved Universitet i Oslo og
Ingrid Bjerkås-biograf, Aud Tønnesen. Dermed dykket vi dypere inn i historien om Ingrid
Bjerkås og undersøkte hvilken betydning hennes kamp for å bli prest og hennes prestevirke
har hatt innad i kirka og ellers i samfunnet.
Ingrid Bjerkås måtte kjempe en hard kamp for å bli ordinert, og for å bli en del av det
kirkelige arbeidsfellesskapet. Vi lurte på hvordan denne kampen kunne knyttes til debatten i
fjor om retten til å avstå fra samarbeid med kvinnelige prester.
– Da Ingrid Bjerkås ble ordinert var flertallet av biskopene imot og gikk ut og sa at
ordinasjonen ville skape splid og føre til mye nød. Det var et syn som de delte med mange
kirkeledere. For eksempel var alle professorene ved Menighetsfakultetet imot kvinnelige
prester. At så mange førende kirkeledere advarte mot kvinneprester og mente det stred mot
Bibelen og den kristne tradisjon la også et stort press på andre kvinnelige teologer om ikke å
følge etter og la seg ordinere.
Tønnesen understreker at fjorårets diskusjon viser at det fortsatt er motstand mot kvinnelige
prester som gjør seg gjeldende i Den norske kirke, for den viste også at kvinnelige prester blir
boikottet av mannlige kolleger. Det legges samtidig et visst press på kvinnelige prester om å
akseptere at deres mannlige kolleger for eksempel ikke vil forrette nattverden sammen med
dem, fortsetter Tønnesen. – De skal rett og slett finne seg i det uten å protestere eller
problematisere det. Nå har imidlertid Bispemøtet sagt klart at en slik samarbeidsnekt fra
mannlige prester mot kvinnelige kolleger ikke er akseptert. Og det er nytt og viser at det har
skjedd viktige endringer i kirken fra 1961 da Bjerkås ble ordinert, sier Tønnesen.
«Ingrid Bjerkås valg om å bli prest hadde stor betydning for kvinnesaken ellers i samfunnet og ikke bare innad i kirka. Hun regnes i dag som en viktig pioner i arbeidet for likestilling i samfunnet.»
Ingrid Bjerkås brøt jo med teologiske, sosiale og kjønnede normer i kirken, da hun ble prest.
Hun gikk mot strømmen og fulgte kallet sitt. Hva betyr det, og hvilken styrke og
gjennomføringskraft gir det?
– Ingrid Bjerkås var trygg i sitt kall. Det opplevde hun som bærende. Samtidig hadde hun en
bevissthet om at hun som kvinne måtte ha de samme rettigheter som menn. Hun snakket om
prestekallet også fra et kvinnesaksperspektiv (feministisk perspektiv, ville vi sagt i dag).
Andre i kirken mente kvinnesak og prestekall ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Bjerkås
snakket derimot om det som noe positivt. For henne var støtten fra andre kvinner og
kvinnesaksbevegelsene viktig, og hun opplevde at hun ble båret oppe av kvinner, ja, som om
hun hadde en menighet av kvinner som løftet henne i hennes kall, sier Tønnesen.
Ingrid Bjerkås valg om å bli prest hadde stor betydning for kvinnesaken ellers i samfunnet og
ikke bare innad i kirka. Hun regnes i dag som en viktig pioner i arbeidet for likestilling i
samfunnet. Da VG i 2013 kåret de 100 viktigste kvinner, var hun på en 10. plass.
– Hun ble opplevd som svært modig, og var jo også det. Selv om det i hennes samtid var
mange i kirken, også andre kvinnelige teologer, som mente at hun ikke burde ha blitt prest,
var det hun som våget det. Selv om det hadde vært mulig for kvinner å søke prestegjerning
siden 1938 hadde ingen kvinner gjort det, før hun begynte å søke stilling. Og Bjerkås var ikke
første kvinnelige teolog. Det var flere før henne, og noen av disse kjente også kall til prest, men de ville ikke utfordre motstanden. Det våget hun, og det ble lagt merke til. Hun gjorde det utvilsomt lettere for kvinner som kom etter og ville bli prest.
På hvilken måte påvirket Ingrid Bjerkås’ praktiske arbeid og tilstedeværelse i lokalsamfunnet
vanlige folks hverdagsliv?
– Da hun kom til Senja i 1961 fantes det ikke skoletilbud utover grunnskolen. Hun satte i gang
et arbeidet med å etablere en framhaldsskole. Det betydde mye for befolkningen og
ungdommene. Selv underviste hun i kristendomskunnskap der. Det var jo dårlig med
veiforbindelser på ytre Senja den gangen. Derfor var det ikke mulig for alle elever å bo
hjemme og gå på skolen. Hun og mannen Søren åpnet da prestegården, og huset flere gutter.
Det at hun var kvinne gjorde det nok lettere for en del å ta kontakt med henne. Og selv om det
var motstand i visse miljøer, opplevde hun å bli tatt varmt imot. Det er mange eksempler på at
hun satte spor etter seg, at hun ble opplevd som en prest som var vennlig, tok seg tid til å
snakke med folk, var nær. Hun skriver også vakkert om folks liv på Senja, de tøffe kårene det
var for mange, det værharde og utsatte livet. Hun forsto dette og så dem.
Ingrid Bjerkås og mannen hennes, Søren, utfordret datidens kjønnsroller. På hvilken måte
gjorde de det og hvilke reaksjoner skapte det?
– Hvis Ingrid kan bli prest, kan vel jeg bli prestekone, skal Søren ha sagt. Han
førtidspensjonerte seg og ble med henne til Senja. Der gikk han inn i rollen som husmor og
støtte for henne. Hun hadde jo i alle år vært husmor før hun ble student og prest. Nå gjorde
han det for henne, som hun hadde gjort for ham. Han kokte, bakte, syltet og saftet, hadde to
hundre høns i et uthus og tre griser. Han ble æresmedlem i husmorforeningen på Senja. Det
virker ikke å ha skapt så store diskusjoner eller reaksjoner. Det var en selvfølge den gangen at
en prest måtte ha noen til å ta seg av hjemmet. Det var prestekonens oppgave, og hvis presten
ikke var gift, var det som regel en husholderske. Jeg tror de ble opplevd som et svært
sammensveiset par. Prestejobben tok de på et vis sammen og utøvde den gjennom begge to.
«Til tross for at det er over 60 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert, er flertallet av prester i Norge menn. Derfor mener Tønnesen at det fortsatt er nødvendig å snakke åpent om arbeidsvilkår for kvinner i Den norske kirke.»
Ingrid Bjerkås var aktiv motstandskvinne og antinazist under krigen og var ikke stille om hva
hun mente om okkupasjonen av Norge. Hun ble arrestert en rekke ganger for protestene.
Tønnesen forteller at hun forsøkte å stanse Josef Terboven i å holde sin første tale på norsk
jord, og at hun skrev brev til Quisling hvor hun ba ham om å endre kurs, slutte å forfølge
nordmenn og oppgi nazismen. – Bjerkås deltok i læreraksjonene på foreldresiden og hun
protesterte mot Terboven etter at studenter ble arrestert i 1943. Quisling ville ha en henne stilt
for Folkedomstolen. Hun ble til slutt arrestert og satt på Grini ett år. Hun var en overbevist
antinazist, konstaterer Tønnesen.
Til tross for at det er over 60 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert, er flertallet av prester i
Norge menn. Derfor mener Tønnesen at det fortsatt er nødvendig å snakke åpent om
arbeidsvilkår for kvinner i Den norske kirke, og at det var svært viktig at Bispemøtet i høst
presiserte at mannlige prester ikke kan reservere seg mot samarbeid med kvinnelige kolleger. – Selv om det er mye som kan sies å være vanskeligere i mange andre kirkesamfunn for kvinner, er det fortsatt viktig å insistere på at Den norske kirke kun har ett syn, og det er at ordinasjonen betyr at kvinner som menn er rettelig kalt til tjeneste. Dersom noen skal fritas fra samarbeid med kolleger pga. kjønn, er det kjønnsdiskriminering.
På verdensbasis er fortsatt kvinnelige prester i et klart mindretall. Hva tror du må til for å
endre dette, og vil det faktisk la seg gjøre på sikt?
– Det er mange forhold som forklarer kjønnsulikhetene på verdensbasis. Både teologi,
embetssyn og kultur spiller inn. Jeg tror ikke vi i noen nær fremtid vil se endringer i for
eksempel den katolske kirke eller den ortodokse når det gjelder kvinneprester. Innenfor
lutherske kirke fins det kirker som aksepterer kvinnelige prester, andre som ikke gjør det. Vi
har eksempler på kirker som aksepterte det før, men ikke gjør det nå. Her tenker jeg at vi skal
være solidariske med kvinner i andre lutherske kirker og bidra til å støtte dem i deres kamp,
avslutter Tønnesen.
Selv om det i dag er 60 år siden Ingrid Bjerkås ble innsatt som prest, har vi en lang vei å gå.
60 år etter må vi være bevisste på at kvinnelig prester er i et klart mindretall i Norge og ellers
i verden. 60 år etter er det svært viktig å løfte fram den tøffe dama som valgte å bli den aller
første kvinnelige presten i Norge. Vi hyller i dag Ingrid Bjerkås som med sitt mot og kall,
banet vei for sine medsøstre som ønsket å leve ut sitt kall til Gud!
