Aktuelt Kristenprogressivt Tidsskrift
Publisert 12.04.2021
#TextMeWhenYouGetHome har tatt verden med storm. Drapet på Sarah Everard ble dråpen i glasset for mange og folk bruker sosiale medier for å fremme endring. Igjen deler kvinner sterke historier og igjen må kvinner, som ikke ønsker annet enn å kunne gå trygt hjem, finne seg i kommentarfeltkrigføring fordi “ikke alle menn er voldtektsmenn”. Nei, alle menn er ikke det – men alle har et ansvar for å involvere seg.
Hvorfor har alle menn et ansvar for dette? Når de aldri ville tenkt tanken på å skade noen selv? I lys av kampanjen som fulgte etter Everards død har historier kommet frem om hvordan kvinner som skal ut på byen har store rutiner for forberedelser på hjemveien. Noen pakker med seg løpesko, andre må finne en venninne som er våken som de kan ha på telefonen mens de går gjennom gatene med nøkler mellom fingrene, andre ligger våken og venter på en tekstmelding at vennen deres har kommet seg trygt hjem, mens noen ser seg nødt til å bære voldsalarm og pepperspray. Den usikkerheten som sprer seg underbygger forskjellene på menn og kvinner, og skaper et klima hvor kvinner er mer utrygge og fremstår som mer utsatte. Dette skjer ikke fordi kvinner provoserer eller tar dårlige valg – det handler om menn som kan ha dårlig dømmekraft og forståelse av situasjoner.
Grunnen til at jeg skriver dette er ikke for å fordømme alle menn, det er heller ikke intensjonen til de som deler historiene sine i sosiale medier eller kronikker ellers i pressen. Grunnen er at det er svært typisk at idet kvinner begynner å belyse problemer stiller mange seg på bakbena og forsøker å trekke fokuset på andre ting, for eksempel ved å skylde på offeret eller begynne å snakke om selvmordsstatistikk hvor menn er langt mer utsatt. Disse statistikkene er naturligvis et problem, og et alvorlig ett. Men de både de og originalsaken mister utrolig mye av kraften idet de settes opp mot hverandre og det blir en kamp om å bli det største offeret. Offerbeskylninger i kategorien “hvorfor gjorde du ikke bare sånn?”, “du burde ikke gått der”, “hvis jeg var deg hadde jeg bare…” hjelper omtrent like mye som å be hjemløse “bare kjøpe seg et hus”.
Nå er ikke jeg psykolog, men det virker til at mange menn insisterer på både å bevare egoet og maskuliniteten sin ved å understreke at dette må kvinner bare finne seg i, samtidig som de også ønsker en del av offersympatien ved å prøve å skifte fokuset på problemer som dominerer hos det mannlige kjønn. Disse sakene, triste som de er, trenger ikke bli en kamp mellom kjønnene hver gang. De gir oss gode muligheter til å sette oss inn i hverandres problemer og undersøke hva vi kan gjøre for å hjelpe. Som mann er det for meg hjerteskjærende å lese disse historiene og å tenke tilbake på om jeg noengang har fått noen til å føle seg utrygge, men det hjelper meg å forstå hva jeg kan gjøre i fremtiden for å unngå det igjen. Samtidig er det flaut og overraskende å se menns reaksjoner i kommentarfeltene når seriøse problemstillinger som dette blir tatt opp.
Denne kronikken var egentlig ment som en liste for menn og hva de kan gjøre for å skape et tryggere uteliv for de som føler seg utsatt på nettene, men i prosessen kom jeg fram til at jeg har egentlig ingen gode tips da jeg aldri har følt meg utrygg på vei hjem fra byen. Isteden vil jeg derfor fra en mann til en annen oppfordre deg til å engasjere deg i sosiale medier, les historiene og følg med på hva som blir sagt, lytt til de rundt deg og spør hva du kan gjøre for å være en del av løsningen. Ikke fordi du har en mor eller kanskje får en datter en dag, ikke fordi de er noens døtre eller mødre, men fordi alle rundt deg fortjener å kunne føle seg trygg – uansett tid på døgnet.
Skjermdump: Instagram
